Hallberg.II-10. The Norwegian medal for Heriosm 1st class (Gold)is an EXTREMELY rare medal, with ONLY 31 pieces awarded to Norwegians, and 18 foreigners. This medal we present here is awarded to Shipsmate, Later Lightouse Keeper on Langøtangen. Gustav Adolf Haraldsen, aboard SS Gustava. The ship sank on the night of 11th december 1912, and only two out of the eight aboard survived. This medal is one of very few ever to be presented at an auction, and even with original diploma. The box and medal is in pristine condition. A chance not to be missed. ¨¨

Article in Norwegian :

Temmelig nøyaktig fem år etter at Vallona var blitt knust til pinneved på Mostein. skjedde et nytt skipsdrama på Stråholmens utside. Denne gangen rammet ulykken en av Kragerøfjordens egne skuter. briggen Gustava på 236 tonn. ført av kaptein 0. Terjesen og tilhørende rederiet A/S Gustava, Kragerø på reise til South Alloa, strandet skipet natten til den 12. desember 1912 på Tvillingbåen sørøst for Stråholmen, og seks av den åtte manns besetningen fant sin grav.

Beretningen om denne tragedien er kjent. Den er flere ganger blitt gjengitt i pressen ut fra folks erindring og for-såvidt allerede knyttet til Kragerø-distriktet og utværet Stråholmen med skriftlig tradisjon. Likevel bør den nevnes. Gustavas forlis er nemlig et epos om en enkelt manns bedrift. Styrmann Gustav Adolf Haraldsen var blant de få hverdagens helter som ble påskjønnet i levende live. Nå er han for lengst borte. og dåden bak den skinnende medaljen er ofte blant de ting som blir glemt. La oss kaste et blikk i de gamle dokumenter, i sjøforklaringen som ble holdt den 30. desember samme år.

Onsdag den 11. desember 1912 lå Gustava seilklar i Kragerø med 1 1 1 standard props i lasterom og på dekk. bestemt for Skottland. Klokken 13 lettet skipet anker. en slepebåt tok det ut fjorden. og en times tid senere var alle seil satt i nordøstlig frisk vind og med kurs øst-sør-øst for å komme klar av land. Styrmann Haraldsen forteller: «Denne kurs ble holdt til ca. klokken 15.30. På dette tidspunkt sprang vinden over til sør-sør-øst. og kursen ble lagt østover i en stadig påfriskende vind slik at seil måtte minskes. Bramseilet ble tatt tidlig på ettermiddagen. senere også mers-seil. og ved 23-tiden blåste det så hardt at også fokken ble tatt. Umiddelbart før peilte vi inn Tvistein fyr, og gikk på samme klokkeslett baut skip i håp om å kunne legge vestover, men strømsetningen ble etter hvert så svær at vi stadig ble presset mer og mer inn mot kysten.

Ved to-tiden ble det holdt skipsråd i kahytten av fører. styrmann. annenstyrmann og stuert og da enstemmig besluttet å holde av for Langesund. Været var disig med dårlig sikt. Ved 3.30-tiden oppdaget vi Jomfruland i sørvest og forsto at vi hadde kommet lenger enn påvente! Like etter hadde vi de første brekninger nede i le, og strandingen var uunngåelig.»

Gustavas grunnstøtning fant med andre ord sted i tykke og nattemørke, og ikke om morgenen, ved lys dag, som det er blitt påstått ved en rekke anledninger. Riktignok gikk det flere timer før Stråholmfolket ble klar over det som hadde skjedd på holmens utside. Ingen hadde sett bluss, ingen hadde hørt nødropene, og ingen hadde oppdaget rakettene som freste opp mot himmelen med bønn om hjelp i vinternatten.

Fra strandingsøyeblikket til det lysnet av dag, kjempet Gustavas mannskap i ensomhet sin kamp mot elementene. Stor-riggen var gått over bord, skipsprammen var forsvunnet i et brott. Forriggen var blitt kappet og hadde knust livbåten i fallet. Et forsøk på å bygge og sette ut redningsflåter hadde vært forgjeves.

Haraldsen forteller videre: «Idet det lysnet av dag, så vi en redningsskøyte som krysset på utsiden. og noe senere bar også en losskøyte inn mot strandingsstedet.

Omtrent på samme tid oppdaget vi de første menneskene som kom over Stråholmen, men vi var klar over at de lite eller intet kunne utrette. Været var stadig overhendig, og farvannet om oss sto som i et eneste grunnbrott. Ved 10-tiden brøt sjøen fartøyet i stykker, og en av mannskapet hoppet i sjøen, mens jeg, sammen med kaptein Terjesen, matros Marius Olsen og lettmatros Claus Nysten, ble stå-ende på et stykke av skipssiden som var kommet i drift. Idet vi drev innover og passerte den ene av Tvillingene, hoppet Olsen på endel props over til skjæret, mens Nysten, som forsøkte å gjøre det samme, falt i sjøen og forsvant.

Vrakdelen som jeg og Terjesen befant oss på, drev videre, men tørnet like etter på et undervannsskjær ca. hundre meter lenger inne. Her ble vi hengende fast mens sjøen uavbrutt slo over oss. Vi fant en tauende som vi stakk inn på et røstjern og surret om livet, men måtte likevel ligge på kne og holde med begge hender hver gang en sjø kom og brøt over.»

Lettmatros Adolf Sæther var heldigere. Etter at han hadde hoppet i sjøen, fikk han krabbet seg opp på et flak av hyttetaket og drev gjennom brenningene inn til land. Utmattet og skjelvende av kulde ble den unge Trondhjemsgutten hjulpet opp og brakt i hus. For ham var marerittet over. Men på Stråholmens utside fortsatte det, time etter time, dagen igjennom og videre mot kveld. Været var like over-hendig. Over det lange grunnpartiet, fra Tvillingbåen og videre innover mot land, sto farvannet i et eneste avsindig kok. Grunn-nært, på utsiden, lå tre-fire fartøyer ventende på været — uten sjanse til å sette ut båt eller være til noen nytte.

På de ytterste fjellrabbene klumpet Stråholm-folket seg sammen. Tause stirret de mot de to menn som kjempet sin kamp for livet i heksegryten. Snart var de borte i et skummende hav, snart dukket hodene opp igjen mellom skavlene. Det sto ikke i menneskelig makt å komme dem til hjelp.

Ingen visste det bedre enn Haraldsen: «Vi så folk på land, og foruten de to nevnte fartøyene også et par dampskip. Men vi visste at så lenge været sto på og sjøen holdt seg så grov, kunne vi ikke gjøre oss noe håp om å få hjelp. Et øyeblikk tenkte jeg på å kaste meg i sjøen og forsøke å svømme til land. Men etter å ha kastet et blikk på kaptein Terjesen, oppga jeg tanken. Han var lite svømmedyktig og allerede på dette tidspunkt fullstendig utmattet. Jeg følte det slik at jeg ikke kunne forlate ham.»

Kvelden kom. En ny stormfull natt fulgte. Ute på Stråholmen holdt folk vakt. Ingen visste hva som skjedde ute i nattemørket. Ingen ante om de to som klamret seg til vrak-stykket der ute i brenningene, lenger var i live. Mørket og havrokket skjulte også den tragedien som skjedde på Store Tvillingen like ved, hvor den unge matrosen Marius Olsen døde i løpet av natten.

Styrmann Haraldsen kjempet nå ikke bare for sitt eget liv: «I løpet av natten falt Terjesen flere ganger sammen, slik at han ikke kunne holde seg oppreist, og jeg måtte støtte ham. Til slutt mistet han helt bevisstheten, og jeg trakk da av meg oljetrøyen, som jeg surret over skuldrene hans for å holde hodet hans over vannet. Henimot dag spaknet vinden endel av, skjønt sjøen ennå holdt seg grov. Losskøyten kom da nærmere inn og firte ut en pram med en mann som nådde hen til oss. Jeg undersøkte Terjesen og fant ut at han ennå var i live, men etter at vi hadde tatt ham inn i prammen, viste det seg at han ikke hadde overlevd påkjenningene av 24 timer i sjøen.»

I 1912 fikk han edel daad gullmedaljen, og ønsket aldri å arbeide på båt mer. Han ble i samråd med kongen, eller hans adjuktant, ansatt som Fyrvokter på Langøtangen.

For de som måtte ønske mer fyldig informasjon, ligger det en meget informativ podcast på NRK. https://radio.nrk.no/serie/hva-skjedde-den-kveldene/KMTE83002417

Takk til Harald Hallberg for korrigerende opplysninger.